Forlag: Teknisk Industri
Språk: Norsk/ Engelsk
ISBN: 9788293281252
Design: Alexandra Rusitschka
Sider: 48
År: 2017
I 2014 fikk Verena Winkelmann fri tilgang til å fotografere i et fengsel. Hun besøkte fengselet jevnlig over 3 år. Det er et lavrisikofengsel, fra utsiden kan man kan se rett inn i fengselsgården. Bolighusene på andre siden av fengselsgjerdet kunne være en speiling av innsiden. Som igjen setter spørsmålstegn ved marginene som eksisterer mellom straff og frihet.
Med bildene prøver hun å angi en tilstand. Hun opplevde at samtalene hun har med de innsatte under hennes opphold, hadde et eksistensielt omdreiningspunkt. Hva trenger man for å organisere livet sitt? Hvor viktig er det hva man driver med? En innsatt sa at etter å ha skrelt poteter hver dag i 3 måneder, ga det tilslutt ga mening.
Hva gjør fengselet som institusjon med fotografens blikk og hvordan påvirkes betrakterens erfaring av bildene at han/hun vet at bildene er tatt i et fengsel? Hva forteller bildene om livet i fengselet? Og endrer et sted karakter ved stadig å vende tilbake?
----
At a low-security prison you can look in through the fences. There are houses right outside where ordinary people live their lives. So what is really the difference between being inside and outside, when the boundaries are hardly even visible?
Serving time in prison means a continuous rotation of sleep, food, and work activities. It is the routines that shape the days.
As a photographer I bring my gaze into the prison with me. But as someone who’s on the outside of the prison fence, I also have to turn this gaze back on myself when I too am on the inside. What am I trying to accomplish with this project? What is artistic activity? Can my pictures show a situation that says something about being either shut in or shut out?
Some of the photographs are taken on my way from or to the prison. Making pictures outside the defined zone is a way to open up and let the experiences from the prison affect the surroundings.
